For å lære ultralydveiledet vaskulær kanylering må du ha en grunnleggende forståelse for hva ultralyd er, og hvordan det brukes medisinsk.

I dette kapittelet oppsummeres det mest nødvendige av teori:

– Grunnleggende ultralydfysikk
– Ultralydsystemets grunnleggende komponenter
– Hvilke transdusere som skal brukes til vaskulær tilgang
– Hvorfor du skal bruke ultralydgel
– Hvordan du sikrer at transduseren er vendt riktig vei
– Hvordan ultralydbildet optimaliseres

De viktigste komponentene i et ultralydsystem er:- Et ultralydapparat med en skjerm som kan vise ultralydbildet
– Et ultralydhode – dvs. en transduser som genererer ultralydbildet

På bildet vises disse sammen med to hjemmelagde treningsfantomer.

Ultralydscanning (UL-scanning) er en undersøkelse hvor lyd i frekvensområdet 1-15 MHz sendes inn i vevet ved hjelp av et lydhode (transduser). Ultralyden reflekteres og kastes tilbake til lydhodet som ekkoer, og danner grunnlaget for dannelsen av et snittbilde av vevet.

Ultralyden produseres av et lydhode (transduser), hvor piezoelektriske krystaller omsetter elektriske impulser fra ultralydapparatet om til lydbølger som ikke er hørbare for mennesker. Ekkoet fra lydbølgene som kastes tilbake og treffer de piezoelektriske krystallene omgjøres til et elektronisk signal som behandles og fremstilles på en skjerm.

Ved en ultralydundersøkelse sender transduseren ut kortvarige ultralydsignaler i en smal stråle ca. 1000 ganger i sekundet. Hver gang ultralydbølgen på vei inn i kroppen møter en struktur, f.eks. et blodkar, en knokkel eller en sene, vil en del av ultralyden reflekteres tilbake til transduseren – dvs.

generere et ekko. Styrken på ekkoet og tiden fra utsendelse til ekkoet returnerer registreres av transduseren og sendes videre til ultralydapparatet som genererer bildet på skjermen.

Illustrasjonen nedenfor viser dette

Ultralydtransduseren produserer lydbølger som sendes inn i vevet, og registrerer ekkoet som vender tilbake fra vevet.

Bildet på ultralydskjermen representerer et tynt snitt av vevet, som også kalles scannerplanet.

Størrelsen av snittet er bestemt av transduserens egenskaper, og kan beskrives med høyde, bredde og tykkelse.

Snittet har en tykkelse på ca. 1 mm.

Bredden er bestemt av transduserens bredde og kan ikke endres.

Høyden – dybden – Kan justeres ved å endre dybden det scannes i.

Ved å bevege transduseren og scannerplanet frem og tilbake, flytte den til sidene og rotere, kan et optimalt innstikkssted og tverrsnitt av blodkaret lokaliseres.

Illustrasjonen viser hvordan scannerplanet representerer en firkantet «vevsskive»/snitt under transduseren.

Når transduseren plasseres på huden er det viktig at man sikrer et rettvendt bilde av vevet under proben. Dette gjøres ved at man passer på at de ultralydekko som kommer fra venstre side av transduseren, avbildes på venstre side av skjermen og vice versa.

Ultralydsystemet er markert med en «orienteringsmarkør» (OM) på transduseren, og en «orienteringsindikator» (OI) på skjermen. Når OM og OI vender mot samme side, får man et korrekt, rettvendt bilde. Peker OM og OI hver sin vei får man et speilvendt bilde.

Tegningen under demonstrerer dette.

Vanligvis er orienteringsindikatoren (OI) plassert øverst i venstre hjørne på ultralydskjermen. Derfor holder en transduseren slik at orienteringsmarkøren (OM) på transduseren også peker mot venstre.

Dette er demonstrert under.

Vi anbefaler at man jevnlig, og i begynnelsen alltid, benytter seg av en enkel «fingertest» for å sjekke at transduseren er vendt riktig vei.

På videoen er det bevegelse i ultralydbildets venstre side når operatøren rører ved transduserens venstre side. Transduseren er dermed vendt riktig vei. Hvis bevegelsen hadde dukket opp til høyre på skjermen, ville det være fordi transduseren var speilvendt. Den må da roteres 180 grader for å få et rettvendt bilde.

Videoen under demonstrerer «fingertesten»

Når ultralyden treffer forskjellig vev under huden, kastes en liten del av lyden tilbake mot transduseren. Lydbølgene fortsetter videre ned i vevet, og det dannes ytterligere ekko.

Ekkoets styrke avgjør hvilken gråtone som avbildes på skjermen. Et kraftig ekko avbildes lyst/hvitt, som gjør at man kan se, gjenkjenne og skille de forskjellige vev og organer i kroppen fra hverandre.

Knokkelvev, som returnerer alle ultralydbølger, fremvises som hvite området på ultralydbildet, mens væske, som ikke danner ekko, avbildes som sorte områder.

Blodkar fremstår derfor som sorte strukturer på ultralydbildet.

Figuren viser et ultralydbilde hvor hvite området viser vev med kraftig ekko, og mørke sorte området viser vev med svakt ekko.

Det finnes forskjellige typer ultralydtransdusere tilpasset forskjellige kliniske situasjoner og hva de skal brukes til.

Transduserens egenskaper, herunder utforming og ultralydfrekvens, er optimalisert for å sikre høyeste kvalitet på ultralydbildet.

En høyfrekvent lineær transduser sikrer et godt bilde av strukturer som ligger like under huden, men på bekostning av detaljer i dybden. Den kan kun avbilde strukturer 5-10 cm ned i dypet. En høyfrekvent, 12-18 MHz lineær transduser eller en «hockey-stick»-transduser er derfor velegnet til vaskulær tilgang.

Andre transdusere er tilpasset andre situasjoner, f.eks.:

– Konvekse/abdominale lavfrekvente transdusere kan scanne i dybden, og gi gode bilder av store strukturer
– Sektortransdusere er optimalisert for hjertescanning
– Transrektal/vaginal-transdusere er optimalisert for scanning via rektum/vagina

På bildet ses forskjellige ultralydtransdusere – den høyfrekvente lineære transduseren som vi anbefaler til vaskulær tilgang er fremhevet.

Utbyttet av treningen avhenger av at du er godt forberedt og holder deg til rekkefølgen av øvelsene.

Det krever at du:
– Har gjennomgått de forutgående emnene grundig
– Har funnet frem nødvendig utstyr – ultralydsystem, fantom, gel og nål
– Har plassert deg riktig i forhold til ultralydskjermen
– Hviler armer og hender på underlaget, så transduseren kan beveges med musklene i fingrene
– Flytter transduser og nål vekselvis i små trinn – 1-2 mm av gangen