Ultralyd kan ikke gå gjennom luft, så hvis det er luft mellom transduseren og huden vil man få et dårlig ultralydbilde.

Ved å bruke ultralydgel mellom transduseren og huden fortrenges luften slik at ultralydbølgene og ekkoet kan passere uhindret og generere et klart og detaljert ultralydbilde.

Videoklippene nedenfor demonstrerer samme undersøkelse med og uten gel.

Man skal alltid tilstrebe å få et så optimalt ultralydbilde som mulig, før man starter på en prosedyre.

De viktigste innstillingene for å optimere et ultralydbilde er:
– «Preset» som på noen apparater kalles «exam», eller på norsk «forhåndsinnstilling» – fabrikantens innstilling
– «Depth» / Dybde
– «Gain» – kontraststyrken

Disse innstillingene forklares nærmere på de neste sidene.

Det er viktig at du blir fortrolig med innstillingsmulighetene på ditt eget ultralydsystem, slik at du kan optimere bildet forut for en prosedyre.

Med «Preset» optimeres hele ultralydsystemet til en gitt situasjon. «Preset» er forhåndsinnstillinger som fabrikanten har satt sammen for å få det beste ultralydbildet for en gitt undersøkelse.

De relevante forhåndsinnstillingene for vaskulær ultralyd er de som er optimalisert for å se så mange detaljer som mulig i dybder fra 0.5 – 10 cm. De kan hete:

– Nerve – nerve
– Venous – vene
– Vascular – vaskulær
– «Small parts» – Små organer
– Annet

På de fleste ultralydsystemer velges ofte forhåndsinnstillinger automatisk når man velger transduser på apparatet.

En forhåndsinnstilling er dog ikke nødvendigvis det optimale for deg i en gitt situasjon. Det er derfor viktig å prøve forskjellige forhåndsinnstillinger, og velge den som gir det beste bildet.

Dybden brukes til justere hvor «dypt» bildet skal være, dvs. hvor langt vekk fra transduseren man vil se. Start med stor dybde for å få oversikt. Deretter kan dybden reduseres slik at de relevante strukturene fremstår store og tydelige på skjermen.

Den optimale dybde er at aktuelle blodkar ses midt i mellom toppen og bunnen av ultralydbildet.

Dybden er normalt angitt på en skala langs siden av bildet, og kan justeres ved hjelp av dybdejusteringsknappen. Maksimal dybde er avhengig av frekvensen på transduseren.

På illustrasjonen under kan du se hvordan et blodkar (den runde sorte strukturen markert med gult) vil se ut med forskjellige dybdeinnstillinger.

Gain brukes for å endre kontrasten i ultralydbildet.

Gain er ultralydapparatets forsterkning av lydsignalet det mottar. Jo mer man skrur opp, jo lysere blir bildet.

Gain skal i utgangspunktet stilles slik at det er god kontrast mellom strukturene, uten at det tilkommer skinnende hvite områder.

Undergain: Hvis gain er satt for lavt, blir ultralydbildet på skjermen for mørkt
Overgain: Hvis gain er satt for høyt, blir ultralydbildet for lyst

Både under- og overgain kan fjerne eller viske ut detaljer i ultralydbildet, og det er derfor viktig at den stilles korrekt.

Ved ultralydundersøkelse overføres det energi til vevet under transduseren, men man har til dags dato ingen holdepunkter for at den kliniske bruken av ultralyd påfører pasienter skader.

Vi mener derfor i likhet med andre, at bruken av ultralyd til vaskulær tilgang ikke utgjør noen helserisiko.

Du har nå lært om ultralydsystemet, transduseren, transduserplassering, hvordan man kan optimere ultralydbildet, og du har evaluert deg selv i den kunnskap og kompetanse denne leksjonen inneholder.

Har du evaluert deg selv 4-5 i selvevalueringen er du nå klar for å starte på modulen som omhandler ultralydscanning av blodkar, og hvordan man bruker ultralyd til å føre en nål inn i et blodkar.

Har du evaluert deg selv 1-3 i en eller flere av kompetansemålene, anbefaler vi deg å gjenta leksjonen. Da blir utbyttet av de neste leksjonene så mye bedre.

Og nå kan du teste deg selv med en liten quiz                                               

Du finner quizen i menyen til venstre – «Quiz om forståelsen av ultralyd»

Det er nødvendig å kjenne til blodkarenes anatomi på over- og underekstremitetene for å kunne finne mulige blodkar for ultralydveiledet vaskulær tilgang.

I denne modulen lærer du om:

– De foretrukne vener og arterier for ultralydveiledet vaskulær tilgang i over- og underekstremiteter
– Hvordan et blodkar fremstilles på ultralydskjermen i lengderetning og tverrsnitt
– Hvordan man identifiserer arterier og vener i tverrsnitt på ultralydskjermen
– Hvordan man vurderer diameteren av venen man vil benytte
– Hvordan man estimerer avstanden fra huden til blodkaret
– Hvordan man estimerer den riktige lengden på det vaskulære kateteret

Venøs vaskulær tilgang brukes til bl.a. perifere venekateter, blodprøvetaking og bloddonasjon.

På overekstremiteten benyttes kun vener distalt for albuen, fra albuevenen (venacubiti) og ned til håndryggen. Proksimalt for albuen ligger de store nervene (n. medianus og n. radialis) tett inntil blodkarene, og man kan her risikere alvorlig nerveskade.

På underekstremiteten foretrekkes vener fra ankelen og perifert – venasaphenous er oftest brukt.

Illustrasjonen viser de anbefalte venene og arteriene til ultralydveiledet vaskulær tilgang.

De storene venene på overarmene (vena brachialis og venacephalica) kan brukes til Midline og PICC-line (PeripherallyInserted Central Catheter). Kun personer som er spesielt opplært i anatomien på overarmen og som er i stand til å gjenkjenne nerver må anlegge vaskulær tilgang her.

Arteriell vaskulær tilgang benyttes til arteriepunksjon med henblikk på arteriell blodgassanalyse, og for å plassere arteriekran for invasiv blodtrykksmonitorering.

På overekstremitetene foretrekkes a. radialis og a. ulnaris. A. brachialis skal man unngå å bruke.

På underekstremiteten anbefales a. dorsalis pedis og a. tibialis posterior.

Ved anleggelse av arteriekran punksjon gjøres i god avstand til håndleddet, sånn at kateteret ikke bøyes når pasienten beveger håndleddet. Dette vil redusere potensielle skader kateteret kan forårsake, når det gjelder å gli opp og ned på innsiden av arterien.